Hva kjennetegner et bra skrivekurs? Når jeg nylig har lansert en helt ny skrivekurs-serie, Fra idé til bok - kursene, har jeg reflektert litt over hva som gjør et skrivekurs godt. Og også hva egentlig skrivekurs skal være godt for. Det er over tretti år siden jeg deltok på mitt første skrivekurs, som deltaker, og over tjue år siden jeg arrangerte mitt første. Og selv om noen av tankene mine om dette har ligget fast, er det også mye som har forandret seg. Ideen om at et godt skrivekurs bør være som en Tempur-madrass, er for eksempel ganske ny.
Okei, spol tilbake til 1992. Jeg hadde meldt meg på skrivekurset på Bjørnsonfestivalen i Molde. 19 år og akkurat ferdig med videregående. Jeg tror det var norsklæreren min i VG1, Mette, som virkelig hadde åpnet øynene mine for lesing og skriving. Hun hadde yrkesbakgrunn både som skjønnlitterær forfatter og journalist, og med rødpennen hoppet hun fra setning til setning mens hun forklarte høyt hva hun gjorde: "Unødvendig ord". "Flytt den setningen til begynnelsen"."Det har du allerede sagt". Så gav hun meg arket tilbake og sa at det var en bra tekst, men den blir bedre om du endrer dette. Det var formålet med rødpennen - å vise hvordan en bra tekst kunne bli bedre, ikke påpeke alt som var feil. Det var inspirerende og lærerikt. Med den inngangen møtte jeg opp på Bjørnsonfestivalens skrivekurs. Jeg husker ikke så mye fra kurset. Det skyldes at jeg hadde sommerjobb som våken nattevakt på en HVPU-insitusjon og møtte opp som et søvnløst vrak. Men jeg husker én ting: At vi fikk utdelt en novelle - Kjell Askildsens Spikeren i kirsebærtreet som vi skulle diskutere. Frimodig etter litterære diskusjoner i klasserommet, begav jeg meg ut på en tolkning som for meg var ganske enkel. Denne spikeren. I kirsebærtreet. Kunne den være et bilde? Bilde på noe som alltid hadde vært der... (noe sånt, jeg husker ikke helt). Uansett, kurslederen var veldig entusiastisk over tolkningen, og jeg fikk selvtillit av det. Et skrivekurs på selveste Bjørnsonfestivalen var jo ikke så mye mer komplisert enn en norsktime...
Skrivekunst i Bergen
Skriveinteressen min vokste, jeg hadde fått premier i flere novellekonkurranser for ungdom, noe som også gav motivasjon. I 1995 meldte jeg meg på sommerkurset til Skrivekunstakademiet i Hordaland. Det varte en uke, og jeg reiste fra Oslo til Bergen for å delta. Det er flere ting som sitter igjen fra det kurset. For det første: En av deltakerne som fikk griseslaktet diktet sitt foran resten av gruppen, og trakk seg fra kurset på dag to. Jeg syntes det var ille. Det er sikkert noen som tenker at sånt hører med. Men det gjorde ikke jeg. Hun hadde reist fra Oslo - som meg - for å gå på kurset, og så dette. Det kunne like gjerne vært meg... Jeg tenkte at hvis jeg skulle holde kurs en gang selv, skulle ikke dette skje. Da er det bedre å vise hvordan en tekst kan bli bedre. Det andre jeg tok med meg, var hvor viktig det kan være med tydelige instruksjoner. Fra den ene dagen til den andre hadde vi fått invididuelle lekser. Jeg husker ikke helt hva som var min lekse, men det var noe som bygde på teksten jeg hadde levert inn og fått respons på. Men så gikk jeg i Bergens gater den kvelden og fikk så voldsomt ånden over meg, slik jeg tror man bare får i begynnelsen av 20-årene, så jeg skrev et dikt istedenfor. Det var veldig inspirert, og jeg fikk noen tilbakemeldinger på det dagen etter. Men den pedagogiske gevinsten var null, for teksten hadde jo ingenting med foregående dags tekst å gjøre. Av dette lærte jeg for det første at det kan være lurt å gjøre det man blir bedt om av en lærer, selv om man kanskje ikke før senere skjønner poenget. For det andre lærte jeg at hvis det er viktig at deltakerne gjør en bestemt ting - på en bestemt måte - er det viktig at instruksjonen er klar og tydelig. Helst ikke til å misforstå.
Akademisk skriving
Vel, 90-tallet suste avgårde, i 1993 hadde jeg byttet fra elektrisk skrivemaskin til bærbar datamaskin (8 kg), og etter flere refusjoner og forkastede bokmanus begynte jeg å studere litteraturvitenskap istedenfor.
På Universitetet i Oslo tok jeg gjennom årene flere skrivekurs. Flere av dem ledet av Universtitetes egen skrivekursguru Flyum. Jeg husker spesielt en gang vi skulle prøve å konsenterere innholdet i hovedoppgaven vår ned til én setning. Jeg var usedvanlig fornøyd med min setning, og leste den opp for de andre på gruppen. Alle så ut som spørsmålstegn. De skjønte ingenting. Flyum stod ved siden av kikket på meg og smilte, og sa: "Det kan være en nyttig erfaring å oppleve at det som er klart for en selv er totalt uforståelig for alle andre". Og det er det. Det øyeblikket. Det gjør at man kanskje blir mer opptatt av leseren, mer åpen for respons. Et annet skrivekurs var i auditorium med 150 studenter. Klare, konsise oppgaver. Lesing i par, diskusjon i grupper, han tok opp noen eksempler i plenum og gikk videre. Der skjønte jeg at gruppestørrelse ikke er noen hindring, man må bare vite hva man vil fram til og organisere undervisningen på en smart måte.
Litteratur-gründing
Utover på 00-tallet lette jeg litt etter hva jeg skulle drive med. I tillegg til litteraturvitenskap, hadde jeg studert psykologi og idéhistorie. Kombinert med handel & kontor fra videregående var ikke det noen glassklar karriereretning - for å si det sånn. Men så skjønte jeg at istedenfor å tenke i motsetninger kan man tenke i sammenhenger. Hva får du hvis du slår sammen handel / kontor og litteraturvitenskap? Det kan vel være så mangt, men jeg fikk: litteratur-gründer. I utgangspunktet var ideen å tilby refuserte forfattere en faglig forankret respons. Noe de kunne lære noe av. Hvordan gjøre teksten bedre. (Markedet for dette kom også fra en personlig erfaring. Jeg hadde blitt refusert med et romanmanus og lærte mye av uttalelsen. Og tanken om at... tenk om noen hadde lært meg dette før jeg begynte å skrive...).
Uansett, jeg startet et firma sammen med fire andre, og det fikk det ambisiøse navnet "Norges litteraturskole AS". Etter kort tid med tekstkonsulent-tjenester var veien kort for å starte med skrivekurs. Både fordi responsen på konsulenttjenestene vitnet om at det var marked for litteraturfaglig forankret respons, og fordi markedet lå vidt åpent:
På begynnelsen av 00-tallet var det helt minimalt med tilbud om skrivekurs. Det var for det meste kurs i regi av utøvende forfattere, og de hadde rykte på seg for å være lite lærerrike, fordi forfatterne ofte snakket mest om hvordan de selv skrev og jobbet (som vel nærmest er en egen sjanger innenfor skrivekurs-verdenen). I tillegg fantes- og finnes det kurs som er mer psykologisk orienterte, de skal hjelpe mot skrivesperre, eller hjelpe mot dårlig selvtillit, eller deg som mangler ideer, eller deg som ikke klarer å komme igang med skrivingen på egen hånd. Jeg har alltid stusset litt på hva det er med dette segmentet innenfor skriveopplæring. Du ser det ikke så mange andre steder. Det er ingen kjøreskoler som tilbyr 'trafikalt grunnkurs for deg med kjøresperre', så vidt jeg vet. Det er pussig at det finnes så mange skrivekurs som handler om alt annet enn det jeg tenker er det sentrale: Hvordan gjøre en tekst bedre.
Norges Litteraturskole AS skiftet etterhvert navn til Eratu Litteraturskolen AS, og vi laget fysiske kurs og nettbaserte kurs. Den største kursserien het Gode fortellinger 1, 2 og 3. Seks kurskvelder på hvert av kursene, 18 totalt, med spissede skriveoppgaver som hang sammen, fra første oppgave ("beskriv en ting!") til vi til slutt jobbet med å redigere hele fortellinger. Jeg var (og er) ganske stolt av det faglige opplegget, for fortelleteorien var brutt ned i sine minste bestanddeler, og operasjonalisert inn i konkrete skriveøvelser som bygget på hverandre. Når jeg de siste årene har bygget opp igjen virksomheten under navnet Manushjelp har mange gamle "eratuere" kommet tilbake, og jeg har spurt dem hva det var som gjorde at de var med. Ett av svarene er at det var en kombinasjon av faglig (eller si profesjonell) tilbakemelding på tekst, og et mangfold av respons fra de forskjellige deltakerne. Og for min del en rød tråd: Tekstuvikling handler mer om å se etter muligheter, potensiale, hva skjer hvis vi gjør sånn og slik i teksten, blir den bedre av det? (For noen er dette kanskje selvsagt, men det er sterke krefter i tradisjonen som er mer opptatt av å slå ned på feil og korrigere, dem om det).
Bestillingskurs - alle kan skrive
I tillegg til de åpne kursene fysisk og på nett, laget vi mange kurs på bestilling fra ulike oppdragsgivere. Jeg husker spesielt ett av dem. Det var laget på bestilling fra Celebral parese-foreningen, som hadde konferanse. Jeg fikk beskjed om at av de 12 deltakeren ville noen ha verbalspråk og andre ikke. Noen ville skrive for hånd, noen via skjerm. Noen ville komme alene, noen ville ha med seg ledsager. Og jeg som hadde pleid å begynne kurs med å dele ut penn og papir og sette igang første skriveøvelse... Det ble en hard kreativ prosess for å kunne komme opp med noe som kunne fungere for en sånn gruppe. Jeg tenkte: Hva er den minste bestanddelen som jeg vet at jeg kan få med alle på? Jeg landet på at det måtte være at alle måtte kunne klare å velge en bokstav. Og så, hva hvis de har valgt en bokstav? Da kan de velge et ord som begynner på den bokstaven. Hvis de kan velge ett ord? Da kan de velge to. (Klarer du én, klarer du to..). Klarer du to ord, kan du lage en setning. Klarer du én setning, klarer du to. Osv. Bygge på neste skritt. Jeg bestemte meg for å prøve, og se hvor langt vi kom. Det fungerte. I løpet av de to timene kurset skulle vare, hadde alle 12 deltakerne produsert og delt hver sin fortelling. Noen lange, noen korte. Noen skrevet for hånd, noen på nettbrett. Noen lest opp av deltakeren selv, noen av ledsageren. Men alle fikk det til.
Grunnen til at jeg nevner dette kurset spesielt, er at jeg lært noe viktig av det. Klarer du å finne den minste bestanddelen som alle kan få til, og tar skritt for skritt ut fra den, finnes det ingen grenser for hvor langt du kan komme - både med en enkeltperson og en gruppe. Og F til fortelling-kurset ble en kjempesuksess i etterkant av den konferansen, hundrevis av personer tok det, som en rask måte å bygge opp en fortelling på. Det hadde jeg ikke tippet da jeg tok på meg det utfordrende bestillingsoppdraget. Og slik metodikk har jeg tatt med meg tilbake til skriveopplæringen i skolen, jeg jobbet til sammen over ti år som norsklærer på ungdomstrinn og videregående, og følgende instruks har aldri slått feil: Velg en bokstav.
Tempurmadrassen
Når jeg tenker tilbake på de fem bøkene jeg selv har skrevet, har ingen av skriveprosessene vært like. De bøkene har hver hatt sin unike tilblivelsesprosess. Det er derfor kanskje paradoksalt at jeg streber mot gjennomstrukturerte kurs. Kurs hvor oppgaver og øvelser henger sammen og peker framover mot det alle ønsker skal være sluttresultatet: En ferdig bok. Men kanskje ikke. For jeg har lært så mye selv, fra ulike kurs og andre inspirasjonskilder. Jeg har troen på at det er møtet mellom struktur og kaos at mye av magien ligger.
Dette har jeg tenkt: I Gode fortellinger-kursene måtte egentlig den skrivende passe inn i opplegget. Du måtte følge, trinn for trinn, det som var den lagte strukturen. Jeg vet nå at det har en slagside - for eksempel har enhver skriveprosess sin egen utstrekning i tid som det er vanskelig å foruste. (Den korteste boken min brukte jeg seks uker på å skrive. Den jeg har brukt lengst tid på tok 12 år). Derfor har jeg prøvd å lage et opplegg som både er strukturert, og samtidig føyer seg etter den enkeltes skriveprosess. At man på "Fra idé til bok 1" skal få akkurat det man trenger når man er i startfasen for å gå fra idé til konsept eller prosjekt, begynne å få noen bilder av den ferdige boken. Så kan man gå rett videre til kurs nummer to, eller vente. Velge om man vil ta det på nett eller fysisk. Til man er der hvor man føler at man drukner i tekst. Der hvor man ikke ser boken for bare ord. Der man har lyst til å gi opp hele skrivingen. Og så får man et kurs som hjelper en gjennom akkurat den kneika. Og så trekker man seg tilbake til skrivehulen og kommer ikke tilbake før man merker at man skal avslutte. Lukke prosjektet. Sende det fra seg. Sette sluttstrek. Men hvordan vet man at man er der? Og hvordan gjør man det? Det er det det siste kurset handler om. Noen kommer dit i løpet uker eller måneder, andre trenger år. Det er det jeg har tenkt.
Og så i tillegg ha muligheten til å delta i et skrivefellesskap underveis. Det er noe av det de gamle "eratuerne" alltid sier: Det fine med å ha tilgang til et skrivefellesskap. Derfor har jeg laget den digitale "Åpen skrivestue" som skal være som en oase i ørkenen. Et drypp av inspirasjon og kunnskap - når man trenger det. Mellom skriveøktene og mellom kursene.
Hvis du vil lese mer om Åpen skrivestue eller kursene fra Idé til bok 1, 2 og 3 kan du klikke på bildene under. Og fordi jeg tror at det å legge opp et løp er det beste, er det godt med rabatter og earlybirdtilbud og sånn hvis du bestiller alle de tre kursene under ett.
Er det noe jeg vil konkludere med etter alle disse årene med både egen bokskriving og skrivekurs, er det at det er noe uforutsigbart med skriving som man aldri slutter å forbløffes av. Samtidig som man aldri vet om en tekst blir ferdig, eller hvor bra det er mulig å den, er jeg sikker på at veldig mye av det man trenger går det an å lære. Det er muligens et paradoks, men det er en interessant spenning. Vær velkommen til å bli med inn i min skriveverden:
Comments